Her kan du lese høringsuttalelsen fra La Naturen Leve vedrørende
forslag til endringer i energiloven og plan- og bygningsloven:
La Naturen Leve takker for anledningen til å gi uttalelse til foreslåtte endringer i energiloven og plan- og bygningsloven knyttet til vindkraft på land.
Vi har siden foreningen ble stiftet i 2013 jobbet med å avklare de skadelige effektene av vindkraftutbygging, hovedsakelig med hensyn til natur- og miljøskader som utbyggingen medfører, men også med fokus på helseskader og levevilkår for befolkningen. Med den kunnskap man i dag har om disse forholdene, er organisasjonen tydelig på at ytterligere vindkraftutbygging i Norge ikke må skje.
Vi noterer oss at et sentralt formål med endringene er å gi et grunnlag for videre utbygging av vindkraft på land. Det går også fram av høringsbrevet at departementene har tro på at denne utbyggingen skal bidra til å styrke kraftbalansen og å nå klimamålene.
Et underliggende premiss i dagens energipolitikk synes å være at vår økonomi alltid må vokse. Vi skulle gjerne hatt større fokus på energisparing, inkludert virkemiddel for å gå i retning av et lavere forbruk. Etter vår mening er dette avgjørende for å løse klodens utfordringer knyttet til klimaendring og tap av naturmangfold.
I St. 28 (2019-2020) Vindkraft på land, er vi allerede forespeilet: 1. Bedre lokal og regional forankring, 2. Skjerpet tidsløp for konsesjonsbehandling, 3. Færre endringer i prosjektet gjennom prosessen, 4. Bedre koordinering mellom kraftproduksjon og nett, 5. Strengere krav til utredninger og sterkere vektlegging av virkninger for landskap og miljø, samfunn og naboer, 6. Styrket grunnlag for samfunnsøkonomiske vurderinger, og 7. Bedre involvering av reindriften.
Det skulle bare mangle at man i løpet av disse årene med vindkraftutbygging har lært noe og tar det til følge. Siden stortingsmeldingen kom har vi lært mer om betydningen av å ta vare på naturen og økosystemene. Vindkraftutbygging er en ekstremt arealkrevende og natur-ødeleggende industri. Vi har nylig gjennom FNs naturavtale i Montreal forpliktet oss til å:
«Verne 30 prosent av all natur på land innen 2030. Dette skal sikre artene som lever. Vi skal også verne eller bevare 30 prosent av verdens hav, innsjøer og elver.»
Dette målet oppnår vi ikke ved å legge til rette for mer vindkraftutbygging i Norge. Det er også høyst tvilsomt om vi derigjennom styrker kraftbalansen. Dertil er vindkraften altfor ustabil. Mer vindkraftutbygging vil heller ikke bidra til å nå de nasjonale klimamålene. Dertil er forbruket av naturarealer og materielle ressurser for høyt, særlig når man også tar hensyn til materiell produsert i andre land og klimagassutslipp i alle ledd.
La Naturen Leve er tilhenger av åpne og synlige prosesser. De må gjerne være ressursbesparende, men det må ikke gå på bekostning av muligheten for berørte parter og myndigheter til å gi innspill og høringsuttalelser med god frist. Vi er skeptiske til mer effektive og raskere prosesser. Dette kan føre til at berørte parter ikke blir godt nok opplyste om prosjektene og at de ikke klarer å ta inn over seg de negative konsekvenser som f.eks. hva tapet av naturen vil innebære for seg selv og etterkommerne og helseskadene de fører til.
Dette gjelder spesielt for kommunene, som nå er lovet flere penger. Vi liker dårlig at denne økonomiske belønningen blir brukt for lokke kommunene til å gi fra seg «arvesølvet». Politikere blir stående i en vanskelig skvis. Det er ingen tvil om at for noen kommuner, spesielt fraflyttingskommuner, er dette en vanskelig sak. Det er snakk om å gi fra seg natur for all framtid mot småkroner og kanskje noen få arbeidsplasser. Det er dette som skaper konflikter i et lokalsamfunn der noen blir tvunget til å flytte mens noen få får arbeid.
Om Energilovens formålsparagraf:
«Loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt.»
I begrepet «allmenne og private interesser» ligger hensynet til ulike typer miljøhensyn og generelle økonomiske interesser som både kan belaste offentlige og private innbyggere og strømkunder.
Da energiloven ble vedtatt av Stortinget i 1990 var forutsetningen for bruken av loven at den skulle sikre nasjonale miljø- og energihensyn. I de siste 20 årene har Norge inngått avtaler med EU om rammer for kraftutbyggingen som innebærer vesentlige endringer i forutsetningene for norsk natur og strømkunder. Men uten at dette har blitt fulgt opp med en egen vurdering av konsekvensene for de norske aktørenes roller i forhold til energilovens formålsparagraf.
Avtalene med EU har ført til sterk satsing på økt fornybar energi som forutsetter to viktige avvik fra det opprinnelige formålet og øker strømkundenes økonomiske belastning betydelig:
A: Norske strømkunder ble i 2011 pålagt å subsidiere investeringskostnadene for fornybar kraftproduksjon utover det som var nødvendig for det norske samfunnet.
B: I 2014 vedtok Stortinget økt kapasitet på utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia basert på markedsforutsetninger som avviker fra forutsetning om at vannet i Norske kraftmagasiner rent formelt er eid av norske strømkunder via den norske stat og gjennom dette skulle sikre norske strømkunders økonomiske interesser.
Avtalene med EU legger til grunn at økt produksjon av strøm er et klimatiltak. Noe som nevnes eksplisitt i nytt utkast til strømsamarbeid med EU. Men økt bruk av fornybar elektrisitet er ikke et entydig klimatiltak. Det er helt nødvendig å vurdere elektrifisering i lys av vår forvaltning av den klimarolle norsk skog har og hvordan dette bygges inn i en nasjonal klimaplan og eventuelle samarbeid med EU. Norsk skog kan – og må – forvaltes på en måte som bidrar sterkere til det internasjonale klimamål enn økt strømproduksjon som i praksis legger et grunnlag for økt økonomisk forbruk med uklar klimaeffekt.
Elektrifisering ved hjelp av vindkraft og den klimapolitiske effekt av forvaltningen av våre skogarealer kan stå i sterk konflikt med hverandre. Dette må avklares både faglig og politisk før det iverksettes nye tiltak for økt produksjon av norsk vindkraft og før det gis nye konsesjoner til vindkraft.
Om endringene av plan- og bygningsloven:
Det er positivt at det nå foreslås en overordnet planavklaring etter plan- og bygningsloven gjennom områderegulering. Og det er bra at dette skal skje før det gis konsesjon.
Departementene foreslår en endring i pbl. § 12-2, som gir kommunene rett til å kreve at private utarbeider områderegulering for vindkraftanlegg.
Denne endringen er etter vår mening svært uheldig. Departementene sikter her til kommuner som selv ikke har kapasitet til å lage områderegulering. Dersom det i en kommune finnes en konkret tiltakshaver vil denne naturlig nok ha egen interesse i å bygge ut de beste og mest eksponerte områdene som også har stor verdi for andre formål som rekreasjon og friluftsliv.
Det foreslås en ny § 12-18 som begrenser kommunens adgang til å oppheve eller endre områderegulering for vindkraftanlegg der det er søkt om konsesjon etter energiloven. Krav om samtykke fra departementet skal ikke gjelde dersom det er tiltakshaver som fremmer forslag om planendring. Hensikten med forslaget er å sikre forutsigbarhet mot at en kommune skal kunne oppheve eller endre planen på vesentlig måte, etter at konsesjonsprosess er igangsatt.
La Naturen Leve går imot denne endringen. Vi har i årene 2005 – 2020 erfart hvordan planer er blitt endret til det ugjenkjennelige i negativ retning og kommuner blir sittende uten innflytelse til å påvirke prosessene. Vi har heller ikke tillit til at statlige myndigheter som NVE og OED skal utarbeide områdereguleringer. Vi har mange eksempler på at energimyndighetene ikke har forvaltet oppgaven i tråd med norsk lov. Det er kommunene selv som sitter med denne kunnskapen. Gjennom samordningsplikten har de ansvar og plikt til å sørge for at ulike sektorinteresser blir ivaretatt. Dette gjelder bl.a. i forhold til reindrift, turbinstøy, reduserte naturverdier, klima, eiendomsverdier, drikkevannforsyning og generell folkehelse. Slik dagens praksis fungerer og slik det her foreslås fratas kommunene fortsatt denne rett og plikt.
Det foreslås nå at den detaljerte planleggingen skal skje gjennom konsesjonsbehandlingen og etterfølgende detaljplaner etter energiloven. Dette åpner opp for fortsatt lovbrudd slik vi nå har sett gjennom mange år og kommunene blir dermed fremdeles sittende på sidelinjen når det tas viktige valg som veiføringer, turbinstørrelser mm. Vi vet for eksempel at støyretningslinjen for vindkraft ikke er endret siden den kom i 2005, dette til tross for at vi har fått større turbiner og ny kunnskap om helsekonsekvensene av turbinstøy. Kommunene har likevel ingen muligheter til å angre på vedtak som de har gjort i tidligere fase under andre forutsetninger.
La Naturen Leve går imot en samordning av KU for områdeplanlegging og konsesjonssøknad. Kommunene og øvrige berørte parter må sikres en bedre innflytelse og angremulighet.
Høringsnotatet slår fast at behandling etter plan- og bygningsloven skal fremme lokal aksept og forankring. Det innebærer også at alle berørte grunneierne må gi aksept for at kommunen kan avsette et areal til vindkraft. Ifølge Sameieloven § 4 har de negative grunneierne i realiteten vetorett mot vindkraft. Staten har tidligere praktisert ekspropriasjon av arealer til vindkraft. Vi mener at verken staten eller kommunene har anledning til å ekspropriere arealer til vindkraft da det ikke er krav om nasjonal eierandel i vindkraft. Dessuten er det tvilsomt om stat og kommune kan ekspropriere arealer for å dekke europeisk behov for kraft.
Med hilsen
La Naturen Leve
Marino J. Ask Gudmund Sundlisæter
Styreleder Styremedlem