I et innlegg i Bergens Tidende 4. april vil NORWEA, vindkraftbransjens talerør, ha oss til å tro at norsk vindkraft erstatter europeisk kullkraft. Og ikke bare det, virkningen er 1:1! Det påstås at 1 MWh norsk vindkraft erstatter 1 MWh tysk kull – eller gasskraft. Hadde det bare vært så vel! Det er mange grunner til at regnestykket er feil; her er tre:
- Det er ikke norsk vindkraft som etterspørres i f. eks. Tyskland. Ustabil vindkraft har de nok av selv. Det Tyskland trenger, er balansekraft; kraft som kan leveres uavhengig av værforholdene og som opprettholder strømforsyningen når det ikke blåser. I dag kommer slik balansekraft i all hovedsak fra fossile kilder. Derfor er det fremdeles høye utslipp fra tyske kraftverk, som må holdes i konstant beredskap selv om det blåser. Så ser mange for seg at balansekraften kan komme fra Norge, jfr. debatten om «det grønne batteriet». Men, notabene, i så fall snakker vi om vår magasinerbare vannkraft! Det er vannkraft som kan være nøkkelen til våre klimabidrag, ikke vindkraft. Vannkraft har vi mye av, og mere blir det i årene fremover. Nå vil sikkert NORWEA innvende at vår vindkraft, brukt her hjemme, vil avlaste vannkraftverkene, gjøre vannkraften mer robust og dermed styrke batteriet. Kanskje, men bare i teorien, som vi skal vise nedenfor. Dessuten ser man glatt bort fra de enorme naturinngrepene som norsk vindkraftutbygging medfører.
- NORWEA postulerer altså at norsk kraft erstatter en tilsvarende mengde fossil kraft i Tyskland – og overser grunnleggende markedsøkonomiske lover. Hvis du tilfører mer kraft til et marked, hvor grønn den enn er, er det ingenting som tilsier at denne kraften automatisk presser ut annen kraft. Det som like gjerne kan skje, er at kraftprisen faller og forbruket øker, også av fossil kraft som dermed blir billigere. Da er vi vel like langt? Dette kan sikkert økonomer debattere opp og ned; vårt poeng er bare at NORWEAs resonnement er altfor lettvint.
- NORWEA «glemmer» å ta hensyn til EUs kvotesystem. Systemet er komplekst, men i hovedtrekk virker det slik: EU har satt et tak på de samlete utslipp i nærmere angitte sektorer/bransjer. Taket medfører at det antall tonn CO2 som kan slippes ut, er gitt, eller med andre ord: Taket definerer utslippsnivået. Og som flere norske forskere har påpekt (f. eks. i Samfunnsøkonomen nr. 7-09): Når det er satt et tak på utslippene av CO2, kan like gjerne satsingen på fornybar kraft gi økt produksjon av kullkraft. En av årsakene til det er at bedriftene kan selge og kjøpe utslippskvoter seg i mellom. Bedrift A, som bestemmer seg for å «bli grønn», kjøper f. eks. norsk vannkraft. Derved erstattes noe kull – eller gasskraft og A får frigitt utslippskvoter. Disse selges til bedrift B, som dermed kan slippe ut mer CO2. EU arbeider for å revidere kvotesystemet, bl. a. gjennom å senke kvotetaket, men fremdeles virker systemet som beskrevet her.
Diskusjonene om norsk kraft og våre klimabidrag er ikke enkle og de vil fortsette. Vi forstår godt NORWEAs behov for grønnmaling av en naturødeleggende vindkraftbransje. Å forlede folk til å tro på virkemidler som ikke virker, eller som i det minste har høyst diskutable virkninger, er likevel neppe veien å gå.